Ett kamera eller to på pressekonferansen: hva lønner seg fra podiet
Henrik Solberg sammenligner et enkelt oppsett med ett kamera og et oppsett med to kameraer, og forklarer hvilket som passer de fleste arrangører som tar opp selv.
Henrik Solberg · · 6 min lesetid
To oppsett, to måter å tenke på
Når arrangører spør meg om kameraplassering, kommer spørsmålet nesten alltid i samme form: holder det med ett kamera, eller bør vi ha to? Svaret avhenger av hva opptaket skal brukes til, hvor mange som sitter ved bordet og hvor mange hender som finnes til å betjene utstyret.
Her sammenligner jeg to konkrete oppsett. Det første er ett kamera i fast posisjon midt i rommet, med et halvtotalt utsnitt som viser hele podiet. Det andre er to kameraer, ett totalt og ett nærbilde av den som snakker, der nærbildet byttes inn under klipping etterpå.
Begge fungerer, men de krever ulik forberedelse og gir ulike opptak. Jeg går gjennom hva du får, hva det koster i tid, og hvor feilene oftest oppstår, slik at du kan velge ut fra egne forhold og ikke ut fra hva som høres mest profesjonelt ut.
- Oppsett A: ett kamera, fast totalbilde
- Oppsett B: to kameraer, totalbilde og nærbilde
- Valget styres av bruk, bemanning og romstørrelse
Ett kamera: rolig, enkelt og tilgivende
Med ett kamera plasserer du apparatet omtrent midt i rommet, litt bak publikumsradene, i øyehøyde med talerne eller litt over. Du velger et utsnitt som rommer hele bordet med litt luft på sidene, og så lar du det stå. Ingen zooming, ingen panorering underveis.
Fordelen er ro. Seeren får et stabilt bilde som er lett å følge, og du trenger ikke noen ved kameraet. Det betyr at den som har ansvar for lyd og presentasjon kan konsentrere seg om det. For en frivillig organisasjon eller en liten kommunikasjonsavdeling er dette ofte det mest realistiske oppsettet.
Ulempen er at ansiktene blir små. Sitter fire personer ved bordet, ser du dem godt nok til å skjønne hvem som snakker, men ikke nok til å lese uttrykk. Sett kameraet for langt bak, og taleren forsvinner i rommet. Test utsnittet med en som sitter på hver stol før dørene åpnes.
To kameraer: mer å velge mellom, mer å gå galt
Med to kameraer kan det ene stå fast på totalbildet mens det andre står litt til siden med et strammere utsnitt på taleren. Når du setter sammen opptaket, kan du bytte mellom dem og få en mer levende fortelling, særlig hvis én person snakker lenge.
Prisen er at du må passe på flere ting samtidig. Begge kameraene må ha samme bildefrekvens og omtrent lik fargetone, ellers blir byttene synlige. Lyden må synkroniseres mot begge bildene, og du trenger plass til to stativ uten at de står i veien for publikum eller kommer inn i hverandres bilde.
Det andre kameraet krever også en person, eller i hvert fall et ferdig innstilt utsnitt som ikke trenger justering. Uten noen ved kameraet blir nærbildet fort et bilde av en taler som har lent seg til siden og er halvveis ut av rammen. Da er et ekstra kamera ingen forbedring.
- Samme bildefrekvens og oppløsning på begge kameraene
- Fast nærbilde uten zooming under arrangementet
- Egen person til det andre kameraet hvis du vil følge taleren
Hva som avgjør valget i praksis
Spør deg først hva opptaket skal brukes til. Skal det legges ut i sin helhet som dokumentasjon, holder ett kamera godt. Skal du klippe ut korte innslag til nettsider eller sosiale kanaler, gir to vinkler bedre råstoff, fordi du har noe å klippe mellom.
Tenk deretter på rommet. I et smalt rom med lav takhøyde er det vanskelig å få to kameraer til å se fornuftige ut, og det andre kameraet ender gjerne opp med en dårlig vinkel. I et bredere rom med god avstand fra podiet er det lettere å gi hvert kamera sin egen jobb.
Til slutt kommer bemanningen. Jeg ser ofte at arrangører som har tre–fire frivillige og et stramt tidsskjema, lykkes bedre med ett kamera som er satt opp ordentlig, enn med to kameraer som er satt opp i hast. Et godt gjennomtenkt enkelt oppsett slår et rotete avansert hver gang.
Utsnittet teller mer enn antall kameraer
Uansett hvor mange kameraer du bruker, er utsnittet det seeren faktisk ser. Et vanlig problem er at kameraet står for lavt og filmer opp mot taleren, noe som gir en uheldig vinkel og viser mye av taket. Løft stativet slik at linsen er omtrent i øyehøyde med de som sitter.
Et annet problem er for stram innramming. Gir du taleren for lite luft over hodet og på sidene, blir bildet anstrengt å se på, og du har ingen margin hvis vedkommende beveger seg. Et litt romslig utsnitt er alltid tryggere enn et stramt.
Husk også bakgrunnen. Se på hva som står rett bak talerne: en dør, en brannslokker, et skilt som peker rett ut av hodet. Flytt bordet eller kameraet noen skritt, og bildet blir roligere uten at du har kjøpt noe nytt.
- Kameraet omtrent i øyehøyde med de som sitter
- La det være luft over hodet og på sidene
- Sjekk hva som står bak talerne før du låser posisjonen
Min anbefaling til de fleste arrangører
Start med ett kamera. Sett det opp tidlig, velg et romslig halvtotalt utsnitt, og bruk tiden du sparer på å kontrollere at bildet er stabilt og at alle ved bordet er godt synlige. Prøv utsnittet med reelle personer på hver stol, ikke bare med en stol og et stativ.
Legg til et andre kamera først når du har en person som kan ta ansvar for det, og når du faktisk har bruk for to vinkler i etterarbeidet. Da kan det andre kameraet stå som et fast nærbilde, innstilt på forhånd, uten at noen trenger å røre det under arrangementet.
Dette er også slik vi underviser det på kurset: du øver først på ett godt oppsett, og utvider deretter. Du kommer lengre med ett kamera du stoler på enn med to du må passe på hele tiden.
Henrik Solberg
Hovedinstruktør, kamera og lysHenrik har jobbet med opptak av konferanser og scenearrangementer siden 2012. Han underviser i kameraplassering og lyssetting.
Ta kontakt
- Per telefon
- +47 33 46 21 80
- E-post
- [email protected]